Satelitten - Novelle
Av: Anders Martin
Novella inneheld element av skrekk og body horror
Kamera-feeden flikra til live. Ei kvinne kledd i ei romdrakt sat på huk rett ved lasteluka. Svevande framfor ho var ein ball av organisk materiale. Den var lika stor som satellittane lagra i hyllene bak ho. Kvinna strakk ein skrutrekkar sakte mot det organiske materialet. Den sakte rørsla drege endå lenger ut av det hakkete opptaket.
Frida var ikkje sikker på kva ho skulle forventa. Det var sjeldan vepsebol dukka opp inne i romskip. Endå sjeldnare at satellittar minna meir om ei samling irriterte insekt enn blinkande lys og metall. Sensorane i drakta kom ikkje med ein kjent art som passa. Kanskje er dette billetten vekk?
Skrutrekkaren fekk kontakt med puppa rundt satellitten. Det gav etter og bula svakt innover.
“Det gir etter. Nesten som gammalt spindelvev.” Stemma hennar høyrdes alltid feil ut på innsida av romdrakta. For tett på. Erwin var heldigvis på andre sida av systemet, i sitt eige skip. Ikkje at det gjorde at ho kunne unngå å snakka med han. Radioen i drakta var alltid aktiv. Som eit sikringstiltak. Ho kunne ikkje bruka den utan at Erwin skulle ha jamne oppdateringar. Radioen spraka svakt.
“Du må la den vera til eg får meldt det inn,” kom svaret. Stemma hans hadde det kjende ekkoet frå innsida av cockpiten.
“Dropp det. Min satellitt, mitt funn. Eg melder frå når eg er gjennom hopporten.”
Frida dytta hardare mot vevet rundt satellitten. Datamaskina registrerte framleis signal frå den, men Frida klarte ikkje å sjå noko teikn til solcellene. Batteria burde vore daude for lengst.
Vanlegvis tok autopiloten jobben med å få satellitten heile vegen inn i lasterommet før Frida tok over. Vanlegvis utan drakt, i ei stabil atmosfære og med aktiv tyngdekraft. Men lasteluka nekta å lukka seg. Noko registrerte på sensorane, men Frida klarte ikkje sjå kva det var. Ho sat seg ned på huk og veiva skrutrekkaren i lufta under satellitten. Framleis ingenting. Lasteluka var for stor til å dekka med berre ein enkelt sveip med handa. Eg kan nå ut til midten med skrutrekkaren om eg lener meg over luka.
Ho sjekka batteria på magnetstøvlane og lente seg framover. Ikkje at ho kom til å detta veldig langt om ho vippa over. Skipet var i eit evig fritt fall over ein irr-grøn måne. Akkurat no passerte ho over ei gruppe skyer som braut opp grønfargen.
“Eg ville ikkje gjort det om eg var deg,” Frida trakk seg bakover frå kanten. Ho kasta eit blikk mot veggkamera i lasterommet. Ser han meg? Erwin hald fram over radioen.
“Sett ein sporar på den. Då har du bevis på at du fann den. So kan me la nokon med meir xeno-erfaring handtera dette.”
Visiret bekrefta at samtalen kun gjekk over radio, utan bilete. Men, ho visste ikkje kor god Erwin var med datamaskiner. Han hadde vore her ute mykje lenger enn ho. Kjende skipa betre. Radioen stilna. Han venta på svaret hennar. Venta på at ho skulle gi opp.
Frida lente seg over kanten og stakk ut handa. Skrutrekkaren tok tak i noko. Ein tynn tråd hang fast i han. Tråden strakk seg frå puppa og nedover. I ei rett linje mot den irr-grøne bakken, langt der nede. Tråden hang fast i skrutrekkaren og følgde bevegelsane hennar. Frida nykka den til seg. Satellitten rykka oppover.
“Hei, hei. Roleg.”
Puppa akselererte meir enn ho venta. Tråden måtte ha vore i kraftig spenn. Ho tok betre tak i skrutrekkaren og haldt fast. Magnetstøvlane auka i styrke. Skrutrekkaren trua med å skli ut av grepet hennar. Millimeter for millimeter. Ho klemte handa fast rundt handtaket. Rørsla stoppa. Ho guida puppa forsiktig ned og vekk frå lasteluka.
“Roleg? Eg prøver berre å sikra at du ikkje døyr. Du skuldar meg framleis ein drink.”
Heller rom-vepsar enn ein drink. Han hadde trua med ein drink frå første turen ut i mørket. Ho var vanlegvis den første gjennom hopporten og hadde klart å unngå han på Sirius enn so lenge. Frida plasserte satellitten på arbeidsbenken.
“Det er ein standard reinskejobb. Går det gale, so skuldar eg deg to drinkar.” Men går dette min veg, so vil det vera fleire solsystem mellom oss før du rekk tilbake til Sirius. Ho kikka over kanten, ned mot månen. Kanskje blir det nok til ein liten grøn flekk, langt, langt vekke?
Men først måtte ho sikra bevis.
Gitt teksturen burde ikkje dette krevja meir presisjon enn å reinska lus frå plantar. Ho plukka fram ein arbeidskniv og ein biobehaldar frå verktøykassa si. Det var heilt sikkert nok å fylla behaldaren. Resten kunne ho dumpa ut lasteluka.
Det siste ho trengte no var å bli forstyrra av Erwin. Ho navigerte gjennom kommunikasjonsmenyen og slo av radioen. Drakta gav fleire protestar før den svake sprakinga frå radioen forsvann. Det einaste teiknet på visiret var ein raud prikk. Ho gjorde framleis opptak.
Frida roterte kniven mot puppa. I lyset frå arbeidsbenken likna det grå, seige laget meir på spindelvev. Tett veva saman for å beskytta tusenvis av små edderkoppar. Ho dytta kniven inn mot vevet. Det gav etter og sank innover. Knivbladet traff metall. Lyden fann vegen opp langs handa og inn i hjelmen. Sakte kraup vevet utover igjen, penetrert av kniven. Ho trakk kniven oppover i ei rett linje. Vevet var seigt og hang fast i sidene på kniven. Linja vart til eit hol, stort nok til å sjå gjennom. Der inne i mørket blinka kjende lys. Raude og grøne glimt flikra mellom eit vev av små trådar. Alle strakk seg frå vevet og ned til metallet på satellitten. Små hender som klamra seg fast. Ingen edderkoppar.
Frida byrja med å kappa ein liten firkant ut av vevet. Han var liten nok til å få plass i botn av biobehaldaren. Der låg han roleg, utan teikn til rørsle. Den neste firkanten løyste lettare frå vevet. Frida førte den forsiktig over til biobehaldaren og senka den ned. Det nye laget la seg fint oppå det første. Ho var nøgd med kor nøyaktig ho hadde vore. Dei to laga var nærast som ein samla form.
Frida jobba seg vidare gjennom vevet og fylte opp biobehaldaren med fleire perfekte lag. Nå prøven var sikra hald ho fram med å reinska vevet frå resten av satellitten. Bitar av matt brunt sklei til sida og viste fram meir og meir av det blanke metallet under. Ho klumpa restane av vevet saman til ein ball og guida den bort til lasteluka. Ho gav ballen eit forsiktig dytt ned og ut. Ikkje hardt nok til å nå heilt ned til månen med det første. Små trådar frå ballen hang att på hansken hennar. Ho surra dei rundt kniven og sendte den mot same destinasjon.
Frida stengte lasteluka. Lukke til der ute, og takk for donasjonen. Den svake droninga av vifter byrja å fylla lasterommet med luft. Frida avslutta opptaket og fann vegen mot luftslusa. Oksygennivået nådde grøne verdiar og sida av luftslusa som separerte lasterommet frå resten av skipet sklei opp. Frida kjende den kunstige tyngdekrafta trekka ho ned mot golvet igjen. Ho klatra ut av romdrakta, hang ho opp i avlukket i luftslusa og aktiverte ein rens.
Lysa på satellitten blinka mot ho. Vevet hadde ikkje vore rundt den lenge nok til å tømma batteria. Dataa den hadde henta inn burde framleis vera intakt. Ho pukka av eit deksel på sida av satellitten, kopla den til laptopen sin og starta overføringa. Skjermen viste kvar ei fil den overførte. Lyset dansa over biobehaldaren. Vevet på innsida virka meir levande av dei skiftande skuggane. Eit slikt funn var verdt alle dei lange turane ut i mørket. Dei første turande var nærast euforiske. Ho hadde funne vegen vekk. Solsystem heilt for seg sjølv. Men pengane var langt frå gode og veggane på skipet virka trongare frå gong til gong. Rutinane ein del av ubehaget. Sett ut ein satellitt, reis til neste planet, plukk opp ein anna satellitt. Og dei siste turane hadde ho ikkje fått vore aleine heller. Ho måtte dela solsystema med ein sikringsspartner.
Du blir billetten min vidare. Ho plukka opp biobehaldaren. Med aktiv tyngdekraft vog han mindre enn ho venta. Vevet såg ut som grå leire gjennom glaset, men minna meir om ein behaldar med frø. Kanskje kunne ho finna ut meir om kva vevet eigentleg var? Det ville vera betre å møta xenobiologar når ho visste verdien av det ho sat på. Du kan overleva i eit vakuum, men kva anna kan genane dine fortelja meg?
Lugaren hennar var eit av dei to andre romma i skipet, langs gangen rett over lasterommet, før cockpiten. Den fuktige lufta løyste opp musklar i nakken ho ikkje var klar over hadde spent seg igjen. Langs kvar ledige vegg hadde ho plassert ut potter med planter, dei fleste grøne, nokon meir fargerike, andre næringsrike. Den første planta kjøpte ho for å motverka trykket frå veggane. No var dei blitt hennar nye retning. Det einaste ikkje dekka av grønt var den midterste delen av taket. Klatreplantene nådde ikkje ut der endå, ho måtte festa opp ei ramme dei kunne klatra etter. Ho måtte finna ut korleis ho skulle flytta dei utan å skada dei. Snart skal me finna vår nye heim.
Etterkvart som interessa veks, byrja ho å eksperimentera med å designa nye plantar. Kjøkenet gav ho akkurat nok plass til miniatyrversjonar av utstyret ho trengde for å endra og tilpassa genetikken til plantene. Midt på benken stod ein glasboks kopla til eit eige luftfiltreringssystem. Den var segla frå resten av rommet og hadde eit sett med plasthandskar installert inn i seg. Gjennom den kunne ho eksperimentera so mykje ho ville utan å påverka plantene i rommet.
På innsida låg restane av hennar nyaste prosjekt. Klatreplanter med bioluminans. Heimegrodde nattlys. Det var spanande, men ikkje lika viktig som hennar nye funn. Ho destruerte klatreplantene, reinska innsida av hanskeboksen og opna loket. Biobehaldaren var liten nok til å gi ho nok arbeidsrom på innsida av boksen. Ho segla att toppen av hanskeboksen og filtrerte lufta på innsida.
Loket på biobehaldaren kom av med eit popp. For fyrste gong var vevet i kontakt med luft. Med ein liten skalpell, snitta Frida ut ein liten bit frå vevet. Ho skrapa det utover eit testbeger og fylte begeret med ei væske for å isolera DNA-molekyl frå cellene. Frida fordelte væska utover i fleire prøverør, plasserte dei inn i ei sekvenseringsmaskin og aktiverte den. Hennar første utanomjordiske oppdaging snurra rundt inne i maskina. Små bitar av ukjent organisk materiale. Nøkkelen til framtida hennar.
Det kom til å ta nokre timar før analysen var ferdig. Frida såg ingen grunn til å venta. Med denne hadde ho henta inn alle satellittane sine i dette systemet. Neste stopp var den mellombels hopporten tilbake mot Sirius.
Cockpiten var lenge favorittplassen hennar i heile skipet. Pilotstolen var komfortabel, utsikta gjennom glaspanela var magisk og ein av skjermane var dedikert til underhaldning. Desto lenger tid ho hadde brukt ute i mørket, desto mindre lokka utsikta ho til pilotsetet. Det var rutine. Lika trykkande som metallplatene rundt ho. Der ute i mørket var vakuumet. Der ingen kunne overleva.
No dekka den irr-grøne månen for utsynet mot mørket. Den var under vurdering til å bli ein feriekoloni. Det grøne teraforma om til å gi plass til blå innsjøar og grå luksushotell. Ein plass med atmosfære og grønt gras. Kanskje var ein slik måne hennar neste destinasjon?
Navigasjonsmaskina peip med ei ny melding. Den siste i ei rekke meldingar.
*Erwin: Får ingen respons over radio. Fortsatt med oss?
Erwin: Brot på sikringsrutinen gir trekk. Du er klar over det?
Erwin: Ser drakta er registrert som under rens. Har du ein respons?
Erwin: Følgjer dei faktiske sikringssrutinane, plottar kurs mot din posisjon.
Frida: Fekk feil på radioen. Alt er ok her, du kan avbryta kursen hit.
Erwin: Kommunikasjon over tekst er eit krav når det er feil på anna utstyr. Manglar du manualen? Eg set uansett kurs mot deg, plukkar opp siste satellitten på vegen. So oversiktleg kan det bli når kommunikasjonen er tydeleg.
Frida: Notert. Eg set kurs mot hopporten. Møtes heller der.*
Frida opna kartet over systemet. To prikkar markerte hennar og Erwin sine skip. Korleis kjem eg til hopporten før deg? Ho plotta ein kurs og avviste programvaren sine varslingar om at det var ei ineffektiv rute. Det var uansett eit par timar til skipet var på den ideelle plassen for å fyra av raketten. Nok av tid til å skumma over dataa frå satellitten. Ei ny melding peip inn.
Erwin: Hastverk?
Frida lukka chatvindauget og forlet cockpiten.
I lasterommet hang satellitten tungt mot festet sitt. Laptopen hadde fullført overføringa. Vanlegvis ville ho jobba her ute, ei uro hadde funne tak i kroppen hennar. Du blir med meg. Ho plukka med seg laptopen og gjekk til lugaren. Frå kjøkenet plukka ho med seg vatn og eit par bitar tørka frukt, før ho kraup opp i senga og under dyna. I hennar oase av grønt kunne ho jobba i fred.
Det var litt vanskeleg å komma i gang, blikket hennar sklei jamleg over til sentrifugen i kjøkenhjørnet, men plutseleg var ho absorbert i arbeidet. Ho tømte vassbegeret og var på sin siste bit med frukt når ho var gjennom verifiseringa. Det meste såg greit ut, men nokre filer hadde ulogiske namn. Lange remser med tilfeldige bokstavar og tal. Frida opna mappa ho hadde samla dei i.
Kun tre filer låg i mappa. Alle bilete. To av dei var fullstendig korrupte. Pikselerte klumpar av svart, lilla og grønt utan noko form for mønster. Frida opna den siste fila. Bilete viste eit pikselert nærbilete av månen. Det var i mykje lågare oppløysing enn kamera på satellitten. Teksturen i pikslane fekk det til å sjå ut som grasstrå som strakk seg oppover. Opp mot ei bakgrunn av svart støy. Bitar av støyen vart brote av kvite pikslar. Sett vekk frå ein grå flekk, midt i bilete. Frida zooma inn, tett nok til å sjå kvar piksel. Den grå forma var avlang, spissare i fronten, eit lyst firkanta hol der opninga inn i lasterommet ville vera. Og rett ved den, endå ein liten grå prikk. Om metadataa til bilete var korrekt vart det teke akkurat når Frida plukka opp satellitten.
Ein kvinande alarmtone trakk ho vekk frå bilete. “Segl brote,” ropte ei syntetisk stemme. Ho måtte nå fram til romdrakta, raskt. Var det eit alvorleg brot ville ei eksplosiv dekomprimering riva ho ut i verdsrommet. Fem steg til døra, sju til luftslusa, maks eit halvminutt før ho var inne i drakta. Frida kasta seg ut av senga og sprinta mot drakta. Døra ut i gangen var ikkje open, automatikken hadde feila. Kvar er det manuelle handtaket? Lyden frå alarmen skar seg inn i øyra hennar.
“Segl brote,” gjentok stemma. Frida stoppa. Stemma kom frå ein stad bak ho, ikkje frå høgtalarane i taket. Eit lite raud lys blinka i panelet til hanskeboksen i rytme med tekst på ein liten skjerm.
Segl brote, installer ny pakning.
Loket hadde ikkje flytta på seg. Det var ingen teikn til at noko hadde brote det opp. Frida heldt auga på hanskeboksen medan ho fumla seg fram til brytaren på døra, som sklei opp bak ho. Frida gjekk bort til kjøkenbenken. Med eit trykk på skjermen stilna alarmen, men den blinkande beskjeden hald fram.
Segl brote, installer ny pakning.
I stillheita høyrde ho rytmen av hjarta sitt langt opp i halsen. Sentrifuga spann framleis i jamn fart. Biobehaldaren låg midt i boksen. Men vevet hadde smelta ut det opne loket, ein god klump låg utafor behaldaren. Ut frå klumpen strakk ei tynn stripe seg langs botn av hanskeboksen, oppover kortsida og opp til loket. Mot toppen var stripa berre synleg i det rette kastet frå lyset. Frida kjende pusten hennar gå raskare. Ho følgde stripa rundt til sida av boksen og kjende håra på kroppen røysa seg. Der hang vevet, spreia utover som skjelettet til eit bregneblad, på utsida. I fri luft. Den same lufta ho hadde pusta i. Som ho framleis pusta i.
Frida rygga ut av rommet, augene framleis på hanskeboksen. Ho kom seg til luftslusa og inn i romdrakta før ho torde å trekka inn luft igjen. Verda var innestengt pust, lugardøra og den svake summinga frå radioen.
Vevet kunne spreia seg utover utruleg raskt. Tynne hender strunke ut for å finna den beste vegen mot eit mål. Kunne den spreia seg gjennom luft? Hadde den sendt ut sporar allereie? Frida kjende etter. Hadde munnen hennar alltid vore so tørr?
Radioen spraka på og sendte eit rykk gjennom kroppen hennar.
“Litt tidleg å vera tilbake i drakta? Eg er ikkje framme heilt endå. Men fint å høyra at du er klar.”
Frida tvinga ned volumet på pusten sin.
“Eg ba deg møta meg ved porten, ikkje kom hit.”
Ho håpte kvaliteten på radiosignalet filtrerte ut stresset i stemma hennar. Erwin kom heilt sikkert til å ta over funnet og setta ho i karantene i lasterommet om han visste kva som hadde skjedd. Frida måtte halda han unna.
“Eg berre sjekkar at radioen fungerer igjen. Alt ser bra ut. Avsluttar testen no.”
Frida ignorerte fleire varsel frå drakta og fekk deaktivert radioen igjen. Ho var aleine med lyden av sin eigen pust igjen. Han kjem ikkje til å tru meg.
Ho snudde blikket mot lugaren. Portalen til hennar grøne univers. Hadde vevet allereie spreia seg til plantene hennar? Trakk det næring frå dei og veks, gjorde lugaren om til ei grå porøs puppe? To lyse pip braut stillheita. Ei melding dukka opp i visiret. Sentrifuga var ferdig, ho hadde ei analyse av DNA-et til vevet. Frida opna meldinga. Framfor ho dukka det opp ein slyngande helix generert av datasettet. Det var ikkje ei komplett analyse, men nok til å jobba med. Sensorane i drakta ville la ho bygga ein modell for å spora vevet i skipet. Frida fora analysen inn i romdrakta. Når den var klar kunne ho vera sikker på at ho fekk vekk kvart eit spor av vevet.
Satellitten hang framleis over arbeidsbenken inne i lasterommet. Alle dei ulike desinfiserande midla stod framleis plassert på benken. Frida samla dei og fleire klutar i ein kasse. Ho leita gjennom skuffene i arbeidsbenken etter noko å skrubba laus vevet med når gule markørar blinka over visiret. Drakta hadde tygga gjennom dataa. Alle spor av vevet ville lysa opp gult. Dette er sikker nyttig for ugras og insekt og. Frida fann ei skrape og plasserte den i kassa saman med resten av utstyret.
Ein gul strek voks fram over visiret. Den plasserte seg på festet over satellitten. Tynne trådar strakk seg opp langs festa og bak til veggen. Ved veggen splitta tråden seg igjen og igjen til fleire nær symmetriske former over veggen. Temperaturen sank inne i drakta. Me har pusta same luft. Frida kikka rundt i rommet. Visiret registrerte ingen partiklar av vevet ute i lufta. Kanskje heldt det seg berre til overflater? Men korleis kom du på satellitten i utgangspunktet?
Frida følgde trådane av vev med blikket. Dei spreia seg utover, på jakt etter noko, men dei fleste spora stoppa. Utanom eit. Ein av trådane gjekk ned under platene i golvet. Kva faen er det du leiter etter? Ho plukka med seg ein krok og løfta opp golvplata. Vevet trakk seg ned til ein kabelgang med leidningar som gjekk til og frå ulike system i skipet. Eter du straum? Ho følgde vevet med blikket. Det gjekk langs leidningane i retning cockpiten og lugaren. Eller leiter du etter resten av deg? Frida følgde vevet langs kabelgangen. For kvar andre meter løfta ho vekk panel frå golvet for å halda sporet. Det strakk seg ikkje i retning lugaren, men passerte forbi, fram mot cockpiten.
Den irr-grøne månen dominerte universet utanfor skipet. Metallet på veggane i cockpiten reflekterte svake tonar av grønt.
Vevet trakk seg langs kablane og fram til panela ved navigasjonsmaskina. Frida aktiverte maskina. Kursen ho hadde plotta inn var avbrote. Ho reaktiverte den. Skipet byrja å rotera til rett vektor, før det rykka til og roterte tilbake mot planeten. Om vevet leia, eller åt straum, måtte ho få det vekk frå maskina før ho kunne fortsetta turen til hopporten.
Det var ikkje mogleg å sjå kvar vevet strakk seg etter det gjekk inn i maskina. Eit panel skjerma komponentane på innsida. Eit panel designa for hender utan handskar. På vegen til cockpiten hadde ho heller ikkje registrert sporar i lufta. So lenge du ikkje hoppar på meg, so går dette fint. Frida vrei om og løfta av seg hjelmen. Ho klatra ut av drakta og plasserte den ved døra ut av cockpiten.
Utan hanskande var det lettare å få grep på panelet. Pakningane på innsida var seige, men slapp taket. Frida løfta panelet til sida. Bitar av vev hang langs kretskort, mellom prosessor, harddisk og over kontaktpunkt. Frida heldt blikket på vevet medan ho la panelet frå seg. Ingen rørsle. Det låg roleg over kretskorta.
Frida pusta ut. “Okai, alt me treng å gjera no er å ta deg vekk frå kretskorta.” Sterke alkoholhaldige reisemiddel ville ikkje skada maskina, men om det var nok til å få vekk vevet var ho ikkje sikker på. Ho henta kassen med reinhaldsutstyr ho hadde sett klar i lasterommet.
Alkoholdunsten svei i nasen hennar når ho fordelte den utover ein klut. “Roleg no,” sa ho til vevet og førte kluten sakte nærmare. Ho fekk kontakt med vev og kretskort. Teksturen av vevet dytta seg gjennom kluten. Ho gnikka forsiktig, men vevet smuldra ikkje opp. Det rulla svakt mot kretskortet, ikkje lenger heilt klistra fast. Gjennom kluten klaup ho tak i tråden. Deler av vevet kom av, bit etter bit gav det slepp på kretskortet. Med rasp for kvar lille hand som lausna, kom komponentane fri. På andre sida av kluten vrei vevet seg. Det nykka seg fri og landa på golvet. “Helvette!” Frida kasta kluten og trakk seg bakover. Etterdønningen av rørsla spelte mellom fingrane hennar. Tråden låg der på golvet, stille. Hadde ho skremt seg sjølv? Ho hadde eit for godt grep på vevet til det. Ho var sikker på at det hadde rørt på seg. Og det gjorde det igjen. Sakte. Millimeter for millimeter trakk tråden seg tilbake mot navigasjonsmaskina. Frida rota rundt i utstyrskassen til ho kjente omrisset til ei avbitartong. Ho sirkla rundt vevet, med so god avstand ho klarte å halda, før ho lente seg fram mot kretskorta. Metallet reflekterte det grå, støvete vevet. Frida klaup til. Tonga lukka seg over vevet.
Frida opna augene. Tonga var lukka, men på kvar ende av knivblada hang vevet fast. Frida trakk tonga open for eit nytt hogg. Den nekta. Ho klarde ikkje å skilja knivblada frå kvarandre. Frida slapp tonga, det vart hengande i lufta, mellom to trådar grått vev. Sakte trakk det seg tilbake mot kretskortet.
Varsel om ein innkommande samtale fylte cockpiten. Erwin igjen.
“Ser skipet ikkje har reist til tida du sat. Eg har sett opp ein karanteneplass i lasterommet til deg. So får me taua skipet ditt om den er so veldig viktig denne xenoen du fann. Hadde eg vore deg, hadde eg ikkje teke den ombord. Eg er nokre dagars reise unna. Du helde ut so lenge?”
Frida trakk seg opp i pilotsetet, augene framleis på vevet. Kva faen skal du stua meg i lasterommet for?
“Navigasjonen fuskar, so flyr manuelt. Nemnte eg når skipet skulle reisa?”
Medan ho venta på svar, trakk vevet seg heile vegen opp over kretskortet.
“Det høyres ikkje smart ut. Betre at du blir der i bane til eg kjem. Ikkje gjer noko idiotisk når eg kan komma og redda deg.”
“Negativ. Møter deg ved hopporten.”
Frida kutta lyden frå radioen og avslutta samtalen. Heller her med xenoen enn i lasterommet ditt.
Ho tok ein runde gjennom skipet og sikra lause gjenstandar før ho stroppa seg fast i pilotsetet. Frida heldt i stikka og trykka inn knappen for manuell kontroll. Ho roterte skipet vekk frå månen og kursmarkøren kom til syne i displayet over vindauget. Vevet kontrollerte autopiloten, men hadde ikkje endra utrekninga av kursen. Iallefall ikkje endå. “Hopporten neste.” Frida aktiverte raketten.
Trykket dytta ho bakover i stolen. Stikka kjempa mot grepet hennar, men ho heldt skipet i stø kurs. I sidesynet såg ho tonga henga vertikalt ut i rommet. Frida kikka tilbake mot instrumenta sine. Om avfyringa ville vara lenge nok kunne dette kanskje vera løysinga. Brenntida viste ti minutt for dette steget. La oss sjå kor godt du klarar å holda fast.
Tonga nykka nok eit hakk ut i rommet. Markøren på displayet forsvann. All info om navigasjon var vekk. Frida plukka den nærmaste stjerna til der ho meinte markøren hadde vore. Var det åtte minutt ho hadde igjen av avfyringa? “Faen ta deg,” sa ho til vevet medan ho kjempa for å halda stikka stabil. Ho festa blikket mot stjerna og talte sekunda.
Dei åtte minutta varte i ein evigheit. Ho deaktiverte raketten og kjende heile seg bli lettare i setet. Tonga datt i golvet med eit dunk.
Deler av vevet hadde lausna frå navigasjonsmaskina. Trådane hadde klumpa seg saman ved ulike komponentar, og dei som hang ut i lufta hadde blitt mykje tynnare i løpet av turen. Igjen byrja alle trådane å trekka seg mot kretskortet. Endene som hang fast i tonga delte seg og la den igjen på golvet. Navigasjonsmaskina vakna til live igjen. Den byrja å gjera utrekning etter utrekning. Mot stjerna i sentrum av systemet, til den ytste planeten, til stjerna igjen, til gassgiganten, til månen rundt gassgiganten, månen igjen, og igjen. Utrekningane vart færre og oppdaterte seg i takt med avstanden mellom skipet og månen.
Autopiloten aktiverte.
Skipet rykka rundt, Frida vart trykka til sida av stolen. Rotasjonen gjekk langt over dei vanlege sperrene for komfort.
Frida røska tak i stikka og pressa inn knappen for manuell overstyring. Rotasjonen roa seg. Navigasjonsmaskina oppdaterte kursen. So lenge ho heldt på stikka kunne ikkje autopiloten ta over kontrollen igjen. Det er dagar til eg er ved hopporten. Ho kunne ikkje bli sittande i stolen so lenge.
Frida roterte skipet i motset retning av kursen vevet plotta og slapp stikka.
Tusenogein.
Skipet roterte. Ho vart pressa mot stolen att.
Tusenogfem.
Kursmarkøren kom til syne over displayet. Skipet bremsa rotasjonen. Frida vart pressa mot andre sida av stolen.
Tusenogti.
Frida tok tak i stikka igjen. Ti sekund var ikkje mykje, men det var alt ho fekk.
Ho trengte noko for å halda knappen på stikka nede. I lasterommet var det vaier blant verktøya. I lugaren hadde ho tau for klatreplantene. I cockpiten var det fint lite som hjelpte. Det enklaste var ein sprint i rett linje til lasterommet, men det var ikkje sikkert vaieren var fleksibel nok til å tvinna rundt stikka. Turen til lugaren involverte ein sving begge vegar, noko som vart ekstra utfordrande med dei inkluderte rotasjonskreftene. Men kva om rotasjonen ikkje var eit problem? Frida deaktiverte tyngdekrafta i skipet. Ho kjende kroppen løfta seg opp mot belta i stolen. Ho roterte skipet vekk frå kursmarkøren. Med ei hand på stikka lausna ho setebeltet og let seg sjølv sveva over stolen. Ho slapp stikka.
Tusenogein.
Frida vrei seg rundt og sparka av frå stolen. Skipet byrja å rotera rundt ho.
Tusenogto.
Ho traff veggen i gangen med eit smell, beit i seg smerta og dytta frå. Med eit grep rundt ramma på døra, svinga ho seg inn i lugaren.
Tusenogtre.
Ho dytta seg i retning kjøkenskapa. Tauet burde ligga i skapet under hanskeboksen. Meir av vevet hadde funne vegen til utsida av glaset. Trådar dytta ut i rommet av sentrifugalkreftene.
Tusenogfire.
Frida dytta seg so langt vekk frå trådane ho kunne. Skapdørene bula utover frå rotasjonstrykket. Ho hekta av låsen. Hageutstyr velta ut. Blant sakser, jord og potter såg ho taurullen.
Tusenogfem.
Frida sparka av mot tauet. Ho greip tak i den i same augeblikk som skipet bremsa rotasjonen. Ho traff veggen hardt. Rommet svartna.
Tusenog...
Skipet stod stille, men blikket hennar fann ikkje heilt fokus. Tauet spann fritt i retning døra. Frida roterte seg sjølv i rett retning og sparka frå.
Tusenogseks?
Frida tok tak i tauet og manøvrerte seg ut i gangen.
Tusenogsju.
Rundt ho byrja skipet å nynna på ein kjend låg frekvens. Raketten spann opp mot aktivering. Frida sparka fart mot pilotsetet. Pilotsetet rykka vekk frå ho. Heile skipet hoppa framover. Ho høyrde seg sjølv skrika ut. Gangen forsvann. Ho vart kasta inn i lasterommet.
Mørket var eit håp om ein ny start. Eit solsystem for seg sjølv. No strakk mørket seg ut evig rundt ho. Sakte kjende ho smerta. Kvart hjerteslag pressa blod gjennom kvar muskel i kroppen. Eit svakt trykk i hovudet. Smerte lynte gjennom kroppen når ho prøvde å bevega seg. Beiskt spytt drypp ned halsen hennar. Smerta stilna. Frida opna augene.
Ho svevde over golvet i lasterommet. Blant lause satellittar og verktøy. Det virka ikkje som om ho hadde brote nokon bein i fallet. Men fallet måtte ha skada augene hennar, alt rundt ho var dekka i ei grå tåke. Frå cockpiten varsla lydar om ulesne meldingar. Ho løfta handa for å gnikka liv i augene. Musklane tydeleg utslite, det var som å trekka dei gjennom vatn., motstand heile vegen. Ei rasling følgde rørsla.
Hendene hennar var uklare gjennom tåka. Dekka i noko grått og elastisk. Det vart vanskeleg å pusta. Heile ho var dekka av vev. Ho klora mot vevet, sparka ut med føtene og vrei seg for å komma fri. Rørsla gav ho ein svak rotasjon gjennom rommet.
Ein av fingrane braut gjennom. Frida pressa hendene gjennom rifta og reiv den opp.
Biter av vev flerra frå kvarandre, desperate etter å halda fast.
Frida trakk føtene ut opninga og byrja å vri resten over seg.
Ho fekk vevet over halsen før noko nykka tak.
Trådar frå vevet hadde strokke seg ned nasen og halsen hennar.
Ho drog vevet frå seg og kjende kvar tråd, ei lita hand sleppa tak.
Tårar pressa seg ut augene hennar.
Litt etter litt kom trådane ut av ho. Dekka i snørr, spytt og blod. Kvar tråd veiva runt i lufta, på jakt etter noko å halda fast i.
Panikk flomma gjennom ho i takt med brekkingar. Ut. Ut! Ho tok betre tak og drog til.
Restane av vevet rykka ut av ho. Den grå tåka letta. Krafta i rykket sendte ho roterande gjennom rommet. Noko flytta seg gjennom biholene hennar.
Frida møtte veggen før ho klarte å stabilisera seg sjølv. Midt i rommet hang restane av ei vevpuppe i ei vag menneskeform. Lause trådar strakk seg mot kvarandre og lukka seg. Ein tjukk samling av vev hang på veggen, rett ved puppa. Dei var kopla saman med breie rør av vev.
Ein rull med tråd roterte sakte forbi. Frida kikka lenge på den. Du skulle hjelpa meg med noko. Tråden traff veggen og spratt utover i rommet att. Frida sparka frå veggen og glei gjennom lasterommet etter tråden.
Det var nær eit mirakel at ho hadde overlevd fallet og ikkje brote noko alvorleg. Men desto lenger ho var ute frå puppa, desto meir kom smerta som vekka ho tilbake i kroppen.
Frida fekk tak i tråden og trakk seg gjennom skipet, mot pilotstolen. Grønt lys reflekterte gjennom gangen. Månen kasta cockpiten inn i ein mørk silhuett. Musklane i ansiktet trakk munnen hennar til eit smil. Du har venta på meg.
Ho stoppa seg på pilotstolen for å betre ta inn utsikta. Smerte lyna gjennom kroppen hennar med det same ho tok tak. Kanskje hadde ho brote noko likevel? Smerta tok ho tilbake til cockpiten. Kva var det eg skulle hit for? Ho senka seg ned i stolen og myste i det skjermane kom til live. Dei var illsinte med meldingar og varsel.
Erwin hadde prøvd å kontakta ho. Ei lang liste med meldingar og radiovarsel strakk seg over skjermen. Ho opna den siste, sendt for nokre minutt sida.
Erwin: Er i stabil bane. Ved deg om fem.
Kor lenge hadde ho vore bevisstlaus? Ho skrolla oppover skjermen. Det var fleire dagar med meldingar. Kvar og ein kravde svar, teikn på liv. Teikn på at han hadde nokon å redda. Ei ny poppa inn.
Erwin: Eg ser du er aktiv. Svar meg.
Blikket hennar sklei frå skjermen til månen. Han bada ho i grønt lys. Kva om og ikkje vil? Skipet vibrerte svakt.
Ein alarm ringte gjennom skipet. Eit nytt varsel poppa opp på skjermen.
Rakett deaktivert. Kollisjonsfare.
Frida kikka ned på hendene sine. Ho hadde teke grep rundt stikka og sett maks fart direkte mot månen. Det var ikkje meininga. Ho trakk hendene tilbake. Kvar av fingrane kjendes stive ut. Tyngre å bevega enn vanleg. I det grøne lyset virka scenene hennar dobbelt so tjukke.
Ein ny melding poppa inn.
Erwin: Kva faen driv du med? La meg legga til skipet. Ikkje gjer det verre enn det allereie er.
Fingrane hennar hadde stivna for mykje til å skriva eit svar. Frida aktiverte radioen.
“Kvifor er du her?” stemma hennar høyrdes tett ut, svak og rusten. “Eg sa eg skulle møta deg ved hopporten.”
“Eg reiser gjennom eit heilt solsystem, livredd for deg, og det er det første du seier? Ikkje, ‘takk for at du kom, eg er so glad for å sjå deg’. Utruleg. La skipet stå i ro so eg kan legga til og henta deg.”
Noko flytta seg langs knoklane hennar. Deler av huda bula ut i eit mønster. Det strakk seg opp mot olbogane hennar. Ho klarte ikkje anna enn å stirra. Noko tok tak i musklane hennar og guida hendene ned til stikka. Huda bula ut langs underarmen igjen. Det flytta seg ned til knoklane hennar. Ho tok tak rundt stikka.
“Eg trur ikkje eg vil bli henta.”
Noko traff skipet. Skjermen varsla om at Erwin hadde lagt til. Bak skjermen hang månen. Grøn og fri for karantenar. Kanskje var dette den neste plassen?
Frida deaktiverte alle sperrene på skipet.
Ho slappa av i musklane. Slapp vevet til.